Karbohydrater i hundefôr.

Det skrives regelmessig negative rapporter om alle slags kilder til karbohydrater i hundefôr (fremfor alt hvete og mais). Er påstandene riktige eller lever de sitt eget liv på grunn av stadig gjentakelse? Eller kommer de opprinnelig fra markedsføring og promotering, og forsøker de som fant på påstandene å føre leserne på villspor?

Opprinnelig kosthold.

Våre hunders forfedre, ulvene, hadde svært avvekslende kosthold. Det varierte fra planteføde, skrotter, ekskrementer (avføring fra beitedyr som for eksempel hester), de kunne fange smågnagere og så videre. Faktisk kom alle næringsstoffene fra dyr som eter planter og frø. Frøene var stort sett fra ulike gresstyper. Det generiske navnet på disse gressfrøene er korn. (http://no.wikipedia.org/wiki/Korn).

Det er allment kjent at ulver, så snart de har drept et stort beitedyr, først spiser maveinnholdet, inklusive de halvfordøyde plantene og frøene. Hvis de for eksempel fanger en mus eller lemen, spises hele dyret, med mave og tarminnhold.

Faktum er at en del av kostholdet besto/består av karbohydrater (halvfordøyde planter og frø). Karbohydrater er, i likhet med protein og fett, essensielle i ulvenes kostholt, og dermed også i kostholdet til våre hunder.

Farm-Food - Ancient-Pharaoh-and-his-Canis-Lupus-Familiaris-Dog-hunting-together.pngFordi forfedrene til våre hunder stadig oftere lette etter mat i menneskenes bosetninger (nomader, jeger- og samlefolk), tilpasset de seg langsomt et ernæringsmønster med mer stivelse og mindre kjøtt. Nyere genetisk forskning har vist at det er forskjeller i hvordan ulver og hunder fordøyer stivelse.

Denne genetiske forskningen beskrives i magasinet «Nature» den 23. januar 2013 med tittelen: “The genomic signature of dog domestication reveals adaptation to a starch-rich diet”.

(Ability to digest human foods important in domestication of dogs)

Under domestiseringsprosessen ble fordøyelsessystemet til hundens forfedre langsomt tilpasset til å fordøye stivelse. Årsaken var at de, akkurat som mennesker, ofte måtte nøye seg med hovedsakelig brød og grøt. Frø var lett å oppbevare for folk. Derfor besto også en stor del av de første hundenes kosthold av karbohydrater fra frø.

Karbohydrater omdannes til glukose som er nødvendig for hundens kroppsfunksjoner.

For drektige og diegivende tisper er det viktig at føden inneholder en viss mengde karbohydrater. Hvis tispa får for lite karbohydrater under drektigheten og diegivningen, er det mindre sjanse for at de nyfødte valpene overlever.

Av ovenstående fremgår det at siden tidenes morgen har frø (dvs. korn) utgjort en vesentlig del av ulvenes kosthold og det gjelder i enda større grad for kostholdet til våre hunders forfedre.

Men hvorfor er noen så kritiske til korn i hundefôr?

Ovenfor refereres det flere ganger til «halvveis fordøyde planter og frø». Hvis stivelsen i frøene (korn) ikke er tilstrekkelig spaltet, blir ikke karbohydratene tilstrekkelig fordøyd (på grunn av hundens korte fordøyelsessystem) i tynntarmen, og kommer i rå tilstand (som stivelse) i tykktarmen. I tykktarmen gjærer føden, som fører til at det oppstår gass og diaré. I naturen blir frøene delvis fordøyd på forhånd av enzymene og bakteriene i byttedyrets fordøyelsessystem (mage og tarmer).

For bruk i hundefôr må de rå kornene (og andre produkter som inneholder stivelse, slik som røtter og knoller) derfor være «fordøyd på forhånd», det vil si: Stivelsen må spaltes slik at karbohydratene er tilgjengelige for videre fordøyelse i hundens tarmer. Selv for mennesker, som proporsjonalt sett har sju ganger så lange tarmer som hunder, er røtter, rått korn og knoller (for eksempel poteter), umulig eller vanskelig å fordøye og forårsaker dannelsen av gass, tarmkramper og løs avføring.

Denne spaltingen eller «åpningen» av stivelse skjer når produktet blir oppvarmet (kokt) i en viss tid.

Fordi denne spaltingen, særlig ved ekstrudering (sprø pellets som kan flyte på vannet), er utilstrekkelig på grunn av den korte oppvarmingstiden, oppstår det problemer med fordøyelsen, med derav følgende tarmproblemer.

På grunn av disse problemene har folk en tendens til å betrakte all kornholdig føde som like dårlig. Hvis korn (ris, mais, hvete og durra) blir skikkelig spaltet, er dette imidlertid verdifulle kilder til essensielle næringsstoffer.

En annen grunn til at folk er negative til korn er forekomsten av glutenallergi. Glutenallergi (cøliaki) kan bare forårsakes av korn som inneholder stoffet gliadin, for eksempel hvete, men er mindre vanlig blant hunder enn man ofte tror. Tarmproblemene som beskrives ovenfor er ofte et resultat av utilstrekkelig spalting av kornet, og tolkes som «glutenallergi». Mais, ris og durra inneholder ikke gliadin.

Sammenfattet:

  1. Korn (frø) er en del av ulvens, hundens forfedre, føde i naturen.
  2. Forskning (i slutten av 2012 og begynnelsen av 2013) viser at fordøyelsessystemet til våre hunders forfedre tilpasset seg under domestiseringen til et kosthold som inneholdt mer stivelse og mindre kjøtt.
  3. Hunder trenger karbohydrater.
  4. Korn (av alle typer) er en utmerket kilde til karbohydrater.
  5. Kornet må bli helt «åpnet», ellers er det en kilde til problemer.
  6. Farm Food bruker bare korn som er ordentlig spaltet på forhånd (mais, hvete, ris og durra).
  7. Mais, ris og durra inneholder ikke gliadin, og kan derfor ikke forårsake «glutenallergi».
  8. Historien om at korn er dårlig er ikke basert på fakta, men tvert imot!

(c) Mars 2013

Gerrit de Weerd, B.Sc.

.

Print Friendly, PDF & Email
Print Friendly, PDF & Email